Å høre det fra andre...

Som regel så liker vi ikke å få "høre" ting fra andre, men i noen tilfeller kan det være godt å høre litt fra andre...

Å gå fra å være inaktiv til å begynne å trene, er en tøff prosess. Kroppen er ikke vant med aktivitet, og man må gradvis jobbe seg opp til å klare mer. I samfunnet i dag blir vi overøst med tips til flat sommermage, kom i sommerform, tren bort juleflesket og andre lignende overskrifter. Vi blir matet til å tenke at trening skal kjennes, og dersom vi bare pusher oss hardt nok, så har vi den flate magen på 3 uker.

For dem som allerede er i gang med en eller annen form for aktivitet eller trening, så kan nok dette være gjennomførbart. Men har man sittet inne hele vinteren, og gjerne enda litt til, så er det ingen lur idé med en pangstart. Har man da i tillegg for eksempel fibromyalgi, eller andre smerte/utmattelsestilstander, så blir det enda verre.

Snekkerkjærsten har tatt bilde med mobilen på tur... 

Jeg var av typen som mente at; det er ikke trening hvis ikke man omtrent kjenner blodsmaken i munnen. Svetten skal sile, og man skal gjerne være så støl i to dager etterpå at man nesten ikke kan gå. Dette gjorde at jeg hadde skyhøye forventninger til meg selv, når det kom til å komme i gang med aktivitet. Jeg har brukt over et halvt år hos en manuellterapeut, for å lære meg at litt er bra nok og at jeg må ha tålmodighet med meg selv (de som kjenner meg vet at jeg eier ikke tålmodighet). Jeg har blitt sendt hjem fra timen fordi jeg var for syk til å trene, jeg tenkte jo at "litt forkjølelse må man tåle". Jeg har hatt stor fremgang, men også nedturer, men manuellterapeuten min har vært flink til å regulere treningen etter dagsformen og dermed har jeg klart å være i gang selv om det ikke akkurat har vært bodybuilding. Sakte, sakte øker nivået for hva kroppen vil godta.

Så er det de dagene da, hvor man kjenner på fortvilelsen over at treningen gir mer smerter og stivhet. Og man føler seg helt alene med problemene... Da er det godt å høre at andre sliter med sine ting. Vi har alle våre oppstartproblemer når vi setter i gang med trening etter en inaktiv periode. Jeg kjenner en som fikk kraftige migreneanfall hver gang hun hadde trent, men hun gav ikke opp, og etter hvert så ble anfallene mindre og mindre for å tilslutt bli borte. En annen jeg kjenner er ute i aktivitet på tross av store fysiske og psykiske utfordringer.

Bilde lånt fra nettet.

Manuellterapeuten min sier ting som de er, han pakker ikke inn ting. Og det er veldig greit. Når jeg kommer og er fortvila over at kroppen er stiv og vond, så får jeg ingen klapp på hue og "stakkars deg", jeg får beskjed om at "Sorry, slik er det bare, sånn kommer livet ditt til å være fremover, og den eneste medisinen som finnes på markedet for deg er aktivitet". Jeg har til slutt bare blitt nødt til å høre på ham, og godta det han sier!

Når man løfter hodet, og ser litt på hvordan livet faktisk er for andre rundt seg, så oppdager man at det er ingen som har et liv på rosa skyer. Og da blir det litt lettere å finne motivasjon istedenfor å sitte og sylte seg ned i selvmedlidenheten. Man må bare snu hodet litt rundt, og fokusere på de positive tingene!

Hvilke utfordringer har du hatt i oppstartfasen? 

Del gjerne erfaringer i kommentarfeltet, så kanskje vi klarer å motivere hverandre! 

Ha en spenstig lørdag! 

Klem

Vibeke 

Jeg må presisere at jeg har fått mine plager grundig undersøkt for å være sikker på at det ikke er noen skader på skjelett eller nerver, slik at jeg vet at det kun er musklene mine som lager mine smerter. Jeg kan derfor med trygghet være i aktivitet, uten at jeg "ødelegger" noe i egen kropp. Gjør jeg for mye får jeg straff i økte smerter, dette er ikke farlig for meg, jeg får bare desto lengre restitusjonstid og kroppen bruker lengre tid på å bygge seg opp. Jeg må derfor trene rolig, regelmessig og øke på gradvis. Skal du begynne med trening og har smerter i kroppen, vil jeg derfor anbefale at du tar en sjekk hos legen eller en fysioterapeut/manuellterapeut først.

Vondt med stil!

Her om dagen satt jeg og snekkerkjæresten midt i en runde på Ordspill. Ordene vondt og stil kom i samme legging, og snekkerkjæresten utbryter; "Vondt med stil!"
Ordene ble hengende ved meg, og det gav meg inspirasjon til et innlegg.

For det er jo nettopp det jeg holder på med, lærer meg å beholde stilen selv om jeg har vondt.

Bildet er lånt fra nettet.

Smerte er et relativt begrep, og alle opplever smerte forskjellig. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at når man først har vondt, ja da er det lett å legge seg ned og vente på at det skal gå over.

Problemene oppstår når smertene aldri går helt over. Når dager og uker går, og man plutselig en dag "finner seg selv" hjemme på soffan, i joggings, usminket og bustete. Og man kommer på at man egentlig ikke har hatt kontakt med folk på lenge. Man har rett og slett mistet litt stilen.

Dette skjedde med meg. Og nå, endelig, har jeg innsett at smertene, og symptomene, vil alltid følge meg. Derfor må jeg lære meg å holde på stilen, selv om dagen er hard.

Bildet er lånt fra nettet.

Å stå opp i normal tid, dusje, spise frokost og gjøre seg klar for en ny dag. Dra på trening, jobbe og følge opp hjem og familieliv. Rett og slett gjøre alle normale ting, på tross av brennende smerter og verking i kroppen. Å lære seg å prioritere og posjonere aktiviteter. Å ikke sitte å vente på at det skal gå over - Det er å ha Vondt med stil!

Nå kan det godt hende at jeg har noen lesere der ute som synes dette høres helt umulig ut. Og har man først blitt syk eller skadet, så er det en prosess å komme så langt som at man klarer å se poenget i dette innlegget. Men hovedsaken er at man må aldri, aldri gi opp. Skaff gode behandlere rundt deg, som anerkjenner dine behov men samtidig forteller deg rett ut hvordan ståa er, da har man kommet langt på vei. Ingenting blir bedre av å stoppe opp og bli liggende, men man må få lov til å ta tingene i eget tempo!

Bilde lånt fra nettet

Bloggen har nå rundet 15000 lesere, 200 innlegg og 250 kommentarer. Det er jeg kjempestolt av. Alle nye treff, og alle kommentarer jeg får blir mottatt med stor glede og iver!

Stå på og ha en finfin dag! 

Klem

Vibeke

Jeg har fibromyalgi!

Etter mange runder med meg selv, hvor jeg har vurdert denne bloggen opp og ned, har jeg kommet frem til at bloggen må gjenspeile den jeg er; Ei jente som streber etter å være positiv og glad, på tross av kronisk sykdom. Jeg velger derfor nå å være ærlig og åpen. Jeg har ikke tenkt å gjøre bloggen om til min personlige klagemur, men jeg ønsker å la denne delen av livet mitt få plass innimellom. Det kommer fortsatt til å komme innlegg både om interiør, håndarbeid og reiser.

Sommerglede i hagen.

Jeg har fibromyalgi, men gjennom lange prosesser lærer jeg meg å leve med plager som utmattelse, søvnforstyrrelser, smerter og glemsomhet (bare for å nevne noe). Dette er en kompleks sykdom, som opptrer forskjellig hos hver enkelt som har den, og på grunn av at den ikke påvises ved enkle prøver er det fortsatt mange i norsk helsevesen som ikke tar problemene på alvor. Jeg har vært heldig å finne en lege som anerkjenner at sykdommen faktisk er reell, og en manuellterapeut som tar smertene på alvor.

Jeg velger å være åpen om min sykdom fordi jeg håper å kunne spre kunnskap, og forhåpentligvis inspirere andre i samme situasjon til å holde motet oppe. Ved å øke kunnskapen vil man også kunne øke forståelsen. Fibromyalgi er en "usynlig" sykdom, med mange komplekse sider. Den er vanskelig å forstå for den som har fått den, og enda vanskeligere å forstå for dem som er rundt. 

Å bli syk innebærer at man må lære seg å takle at man ikke blir trodd. Man må jobbe opp mot til å forsvare seg, til nesten enhver person man møter. Jeg har mistet venner, fått høre at jeg syter og klager for mye, og mange tror at jeg bare er lat. Ikke så rart med den siste der da, siden jeg har trodd det selv i mange år. Jeg får stadig kommentarer om at det er jo bare å gjøre sånn eller sånn, så skal du nok se at energinivået øker. Tro meg; det meste du kan komme på er nok allerede prøvd, det finnes ingen lettvinte løsninger på mine symptomer. Å holde energinivået oppe er en stor jobb, som varer resten av livet for meg!  

Lilla små blomster vaier i vinden.

Fibroen er lunefull, og det man orker i dag kan nesten være umulig i morgen på grunn av verk eller utmattelse. Dette er vanskelig for andre å skjønne, spesielt siden mange med fibro velger å ikke si så mye om hvordan de egentlig har det. Her i huset lærer vi stadig hvor viktig det er med kommunikasjon. Å kalle alle symptomer for slitenhet, fordi det er enklere enn å forklare seg hele tiden, kan fort skape mange misforståelser og irritasjon. Jeg har derfor begynt å si det helt konkret. For eksempel; Hvis jeg sier fra om at jeg er veldig stiv i kroppen, noe som forøvrig vises veldig godt, så vet samboeren min at stivhet er ikke farlig, da kan vi allikevel gjøre litt. Hvis jeg sier at jeg er desperat trøtt, så får jeg forståelse for at jeg trenger en liten halvtime på sofaen, og hvis jeg sier fra at jeg er sliten i hue så trenger vi ikke discomusikk på full guffe akkurat da.

At manuellterapeuten min tar smertene på alvor betyr ikke at han lar meg velte meg i selvmedlidenhet, eller at jeg slipper billig unna. Han gir meg erkjennelse på at han skjønner at jeg har smerter, og han tar treningen ned ett hakk eller to når jeg har en dårlig dag. Men han er streng på at symptomene ikke må få vinne. Når jeg var hos ham sist, sa han følgende; Du må lære deg og leve med disse symptomene, ikke på tross av dem. Og fysisk aktivitet er din medisin, vi har ikke noe annet å tilby.  

Kort fortalt så mente han; Det er på tide med en livsstilsendring! 

Så da er det bare å stå på, og ha en knall dag folkens! 

Klem

Vibeke

Dersom du ønsker å lese mer om fibromyalgi, finner du masse informasjon her.