Å høre det fra andre...

Som regel så liker vi ikke å få "høre" ting fra andre, men i noen tilfeller kan det være godt å høre litt fra andre...

Å gå fra å være inaktiv til å begynne å trene, er en tøff prosess. Kroppen er ikke vant med aktivitet, og man må gradvis jobbe seg opp til å klare mer. I samfunnet i dag blir vi overøst med tips til flat sommermage, kom i sommerform, tren bort juleflesket og andre lignende overskrifter. Vi blir matet til å tenke at trening skal kjennes, og dersom vi bare pusher oss hardt nok, så har vi den flate magen på 3 uker.

For dem som allerede er i gang med en eller annen form for aktivitet eller trening, så kan nok dette være gjennomførbart. Men har man sittet inne hele vinteren, og gjerne enda litt til, så er det ingen lur idé med en pangstart. Har man da i tillegg for eksempel fibromyalgi, eller andre smerte/utmattelsestilstander, så blir det enda verre.

Snekkerkjærsten har tatt bilde med mobilen på tur... 

Jeg var av typen som mente at; det er ikke trening hvis ikke man omtrent kjenner blodsmaken i munnen. Svetten skal sile, og man skal gjerne være så støl i to dager etterpå at man nesten ikke kan gå. Dette gjorde at jeg hadde skyhøye forventninger til meg selv, når det kom til å komme i gang med aktivitet. Jeg har brukt over et halvt år hos en manuellterapeut, for å lære meg at litt er bra nok og at jeg må ha tålmodighet med meg selv (de som kjenner meg vet at jeg eier ikke tålmodighet). Jeg har blitt sendt hjem fra timen fordi jeg var for syk til å trene, jeg tenkte jo at "litt forkjølelse må man tåle". Jeg har hatt stor fremgang, men også nedturer, men manuellterapeuten min har vært flink til å regulere treningen etter dagsformen og dermed har jeg klart å være i gang selv om det ikke akkurat har vært bodybuilding. Sakte, sakte øker nivået for hva kroppen vil godta.

Så er det de dagene da, hvor man kjenner på fortvilelsen over at treningen gir mer smerter og stivhet. Og man føler seg helt alene med problemene... Da er det godt å høre at andre sliter med sine ting. Vi har alle våre oppstartproblemer når vi setter i gang med trening etter en inaktiv periode. Jeg kjenner en som fikk kraftige migreneanfall hver gang hun hadde trent, men hun gav ikke opp, og etter hvert så ble anfallene mindre og mindre for å tilslutt bli borte. En annen jeg kjenner er ute i aktivitet på tross av store fysiske og psykiske utfordringer.

Bilde lånt fra nettet.

Manuellterapeuten min sier ting som de er, han pakker ikke inn ting. Og det er veldig greit. Når jeg kommer og er fortvila over at kroppen er stiv og vond, så får jeg ingen klapp på hue og "stakkars deg", jeg får beskjed om at "Sorry, slik er det bare, sånn kommer livet ditt til å være fremover, og den eneste medisinen som finnes på markedet for deg er aktivitet". Jeg har til slutt bare blitt nødt til å høre på ham, og godta det han sier!

Når man løfter hodet, og ser litt på hvordan livet faktisk er for andre rundt seg, så oppdager man at det er ingen som har et liv på rosa skyer. Og da blir det litt lettere å finne motivasjon istedenfor å sitte og sylte seg ned i selvmedlidenheten. Man må bare snu hodet litt rundt, og fokusere på de positive tingene!

Hvilke utfordringer har du hatt i oppstartfasen? 

Del gjerne erfaringer i kommentarfeltet, så kanskje vi klarer å motivere hverandre! 

Ha en spenstig lørdag! 

Klem

Vibeke 

Jeg må presisere at jeg har fått mine plager grundig undersøkt for å være sikker på at det ikke er noen skader på skjelett eller nerver, slik at jeg vet at det kun er musklene mine som lager mine smerter. Jeg kan derfor med trygghet være i aktivitet, uten at jeg "ødelegger" noe i egen kropp. Gjør jeg for mye får jeg straff i økte smerter, dette er ikke farlig for meg, jeg får bare desto lengre restitusjonstid og kroppen bruker lengre tid på å bygge seg opp. Jeg må derfor trene rolig, regelmessig og øke på gradvis. Skal du begynne med trening og har smerter i kroppen, vil jeg derfor anbefale at du tar en sjekk hos legen eller en fysioterapeut/manuellterapeut først.